- SOSIALANGST

Dato:22.04.2013 Klokka:17:14

Jeg kjenner jeg virkelig er irritert over hvordan andre mennsker dømmer de med sosialangst, og hvordan de tror ting er da de egentlig ikke vet en dritt om det. Det plager meg, virkelig! Nå har jeg slitt med sosialangst i et år, og det har vært det verste året i hele mitt liv. De første måndene stenkte jeg meg helt inne, var ikke ute blandt andre mennesker på rundt 4 månder. Det var virkelig noe som var veldig tungt for meg. Nå etter Oktober har ting forandret seg og ting har blitt sååå mye bedre. Sosialangst kan fjernes, og får man den riktige hjelpen kan det bli borte fort, selv har jeg villet taklet dette på min egen måte, siden jeg desverre er veldig sta av meg. Jeg klarte og komme meg ganske bra opp igjen selv, i hjelp av verdens herligeste bestevennine. 

Her er et bilde av meg da jeg slet på mitt verste - SE JEG SMILER! man må bare tenke positvt og være sterk. 

Det jeg vil fram til er til dere som dømmer andre mennesker med Sosialangst, ver så snill og vit noe om det før dere snakker åpent om det. Jeg fikk for en stund siden en melding om at den personen ikke skjønte at jeg kunne være ute blandt andre mennsker om jeg hadde sosialangst, men det er jo ikke sånn på noen slags måte. Jeg kjenner jeg vil trekke meg tilbake og reise hjem om jeg er blandt store folkemengder, og spesielt rundt mennesker jeg ikke kjenner. Det får meg til og føle meg utrygg, det gjør meg svimmel og jeg er nødt til og bare legge meg ned eller løpe bort. Dette gjør det vanskelig for meg og skaffe meg en jobb, for hvordan skal jeg klare og jobbe rundt andre mennesker om jeg føler meg utrygg og har angsten der? Derfor driver jeg nå med profosjell hjelp til og klare og komme meg ut i arbeid igjen. Er det noe jeg virkelig hater så er det at jeg er den som må sitte igjen, menst alle vennene mine reiser ut på jobb og andre morsom heter uten meg. Det er virkelig hardt, men ting får bare ta den tiden det tar. Sånn er livet, desverre er ikke alt bare en dans på røde roser. 

Så til dere som dømmer meg for unødvendig dumme ting, ver så snill og gi faen! TAKK. 
Q - HAR DU SOSIALANGST ELLER KJENNER NOEN MED DET OG VET HVORDAN DET ER?


Kommentarer: 5

5 kommentarer

Postet av: Emilie & Veslemøy - Kommenterer alltid tilbake

Dato: 22.04.2013 Tid: 17:19 URL: http://pinkforewer.blogg.no
Du er sterk! :)

Postet av: A.E

Dato: 22.04.2013 Tid: 17:43 URL:
sterk du er!:)

jeg hadde en form for angst, men samtidig ikke, har kun fått skikklige angst annfall 2 ganger, men var ikke noe gøy..

Postet av: Line Marthinsen

Dato: 22.04.2013 Tid: 18:43 URL: http://linemmarthinsen.blogg.no
så fint skrevet :-)

Postet av: Anette εїз

Dato: 22.04.2013 Tid: 19:02 URL: http://Http://www.anettediamondz.blogg.no
Jeg hadde sosialangst før, det er helt .. ja! Ubeskrivelig fælt, turte ikke engang å betale i kassen eller gå på bussen alene - så måtte alltid ha lillesøster eller mamma til å være med! Det er helt sinnsykt fælt. Glad jeg er kvitt det :/

Postet av: ...-☆fullstendigkaos☆-...

Dato: 22.04.2013 Tid: 19:03 URL: http://fullstendigkaos.blogg.no
Først vil jeg få frem at jeg er glad på dine vegne som har klart å kommet deg over det verste. Og du er veldig heldig som har en sånn god venninne som du beskriver.

I andre omgang vil jeg skrive under på at det virkelig er frustrerende og også vondt når man opplever at man blir dømt på den måten. Jeg har sosial angst i veldig sterk grad, attpåtil så sliter jeg veldig sterkt med en rekke andre ting som depresjon, ensomhet, sjalusi... Listen er lang.

Jeg har det som kalles asberger syndrom som gjør at jeg sliter veldig med sosiale spilleregler. Jeg har ofte gjort og sagt ting som folk helst ikke vil bli forbundet med, noe som har gjort at jeg har slitt med store doser mobbing og utestengelser de årene jeg har gått på skole.

Her i distriktet, eller fylket for den saks skyld har jeg ingen nære venner. Jeg er alene hjemme hver eneste dag. De nærmeste vennene jeg har bor sånn 4 timer unna med buss og tog, eller lengre. Det er venner jeg har blitt kjent med over nettet, og bestevenninna mi har jeg møtt kun fire ganger i løpet av de to årene vi har vist av hverandre (ble kjent takket være blogg.no)...

Å få venner fra der jeg bor har jeg gitt opp helt de siste 21 åra, da folk får fort for mange advarsler og sånn om de blir sett. Meldinger på at jeg er for sær, og ikke er bra for folks rykte og ditt og datt. Jeg vet ikke helt hva folk sier konkret. Ikke har jeg prøvd å få venner herifra på flere år heller, så jeg vet ikke helt om det er så mange som snakker om meg mer nå. Det var i hvertfall en del da jeg gikk på skole, men det er sånn 3-4- år siden jeg sluttet på videregående og ble uføre nå...

Jeg har til og med aldri vært beruset. Jeg blir depressiv av høytider der jeg vet at de få vennene jeg har kanskje skal på en fest, eller bare kose seg med alkohol hjemme hos seg selv. Og verst av alt, selv de nærmeste vennene (langt borte) opplever jeg ikke forstår noe særlig av noe av det jeg sliter med. Blant annet fordi de er sånn 4 år yngre enn meg (bestevenninna mi ble 18 lørdag, mens jeg blir 22 år i juni), samtidig som de alltid har hatt venner og sånn på skolen, og dermed ikke kan leve seg helt inn i den ensomhetsfølelsen og lysten på å dø som jeg har slitt med et helt liv...

Huff, nå terroriserer jeg bare innlegget ditt ser jeg.

Kort version: Jeg er enig i det du skriver! Og synes det er bra at det går bedre med deg! <3

Skriv en ny kommentar

hits